Turrapport: Jønshornet (Ramoen) via Rametind

Toppen med to navn

Dette var en tur vi gikk i september i 2025, og var en del av en rundtur vi hadde i Trolltindene og Sunnmørsalpene.

Med base i Ålesund lå Sunnmørsalpene "for våre føtter", og dette området er et eldorado for fjellfolk som oss. Vi var klar for en ny utfordring, dette til tross for at beina våre hadde gått flere tusen høydemeter på få dager. Bein og kropp var overraskende friske denne morgenen når vi pakket sekker og satte oss i bilen på vei mot Solavågen ferjekai. 

Ferjeturen over fjorden var fin, og det var en "crispy" morgen. Det var meldt pent vær hele dagen, så litt kjølig fjordluft gjorde bare godt for oss. 

Etter båten var det strake veien på E39 og av ved Barstadvik og inn på Fv64. Det var greit med parkering der turen starter. Vi parkerte på en lomme i veikanten, men når vi kom ned igjen etter turen kunne jeg se det var en større p-plass rett opp på andre siden av veien.

Vi brukte litt tid på å pakke sekkene helt klare, ta litt mat og gjøre oss klar. Turen starter med at man går inn i et skogholt, men det var godt skiltet. 

Klovetind i bakgrunnen.

Stien starter på venstre side for det høye autovernet. 

Her er nok av turer å velge mellom, men vårt mål for dagen var Ramoen, eller Jønshornet som jeg valgte å kalle den.

Jønshornet eller Ramoen? 

Mange av toppturene eller fjellene vi går har flere navn, og denne toppen er intet unntak. Jeg har valgt å bruke Jønshornet, men flere mener det er Ramoen som er "mest rett". Etter litt nærmere undersøkelse av hva som er rett navn fant jeg ut at det avhenger helt av hvilken side av fjellet du kommer fra, eller rettere sagt bor ved. De som bor på Barstadvik-siden bruker navnet Ramoen. På Hjørundfjord-siden er det Jønshornet som gjelder. Så siden vi gikk fra Barstadvik var det rette navnet for turen egentlig Ramoen. Likevel syns jeg Jønshornet klinger bedre i mine ører, så jeg fortsatte å kalle det nettopp det; Jønshornet. Som turist, og ikke fastboende på stedet, tok jeg meg den frihet.

De første ca. 350 høydemetrene går i skogsterreng, noe jeg aller helst vil komme meg gjennom så fort som fy. Jeg har vokst opp på østlandet som har rikelig med skog, så jeg regner med at jeg har fått min dose. Det tok ikke lang tid før temperaturen begynte å stige. Vi tok det med ro oppover vel vitende om at det ville bli en lang og flott dag i fjellet.

En lysning i skogen. Fin plass for en sjølfi av oss selv. 

Morsomme små skilt underveis.

Endelig! Over tregrensen og ut av skogen! Her med Festøykollen (911 moh.) i bakgrunnen. 

Nydelig dag med fantastisk vær! Flott utsikt over Sulesund og Tverrfjellet (776 moh.)

Utsikten mot Klovekinn (920moh) i sørvestlig retning, lengst høyre som en klov. Bortenfor der kan en skimte Trongegga (959moh). Et landskap fylt av fantastiske topper og daler.

Det var herlig å komme ut i "åpent landskap" og stoppe opp litt. Et fantastisk utsyn allerede så tidlig på turen lovet godt. Vi tok en velfortjent pust i bakken og litt vann, før vi tok fatt på det som kunne minne litt om myr. Det var ganske vått i bakken selv om det hadde vært fint vær de siste dagene. 

Strekket opp Breidaksla mot Rametind er et seigt men ikke veldig bratt strekk. I solsteiken var det derimot litt mer utfordrende pga. temperaturen. Det kom enkelte vinddrag opp fra Erdalen, og disse var kjærkomne friske pust som ga et avbrekk i varm morgentemperatur i motbakke. 

Når du går til Jønshornet kan du velge om du vil gå via Rametind eller bare gå utenom, på nedsiden av Rametind. Sløyfen via Rametinden er den vanligste veien å gå, og når vi var i tvil om hvor vi ville gå var det ganske vanskelig å få øye på den nedre stien. Tydelig at denne ikke blir gått så mye. Vi gikk riktignok bare i stein, så noen form for sti var det jo ikke, men vi endte opp med å gå via Rametind. 

Vi var egentlig litt kjørte i beina på dette tidspunktet, og toppen av Rametind føltes fryktelig langt unna. Vel fremme på første topp, var det godt med en hvil og litt mat. Herfra hadde vi en helt syk utsikt; sjø, fjord og fjell så langt øye kunne se, Molladalen nedenfor mot sør og mot øst åpenbarte selve Jønshornet seg med sin temmelig brutale stigning. Jeg kjente allerede pulsen økte.

Utsyn fra Rametind, hvor vi tok oss en god pause

Utsyn fra Rametinden

På toppen av Rametind. Rametind er et "via-punkt" på veien mot Jønshornet, som man strengt tatt ikke må gå via.

Fra toppen av Rametinden sees målet: Jønshornet, eller Ramoen. 

Fra Rametind og videre til neste topp 

Etter en god pause på Rametind, med en matbit og drikke, satte vi kursen mot Jønshornet. Synet av den brutale toppen ga meg litt ekstra puls i det vi gikk ned fra Rametind og bort mot "innsteget" til Jønshornet. Det er rett på en skikkelig bratt bakke, der en går på sandsti som snirkler seg oppover mot steinblokkene. 

Jønshornet bak oss, og Oksegylvatnet kan såvidt sees til høyre i bildet.

På vår vei oppover mot toppen

Kort pust i bakken, og rette litt på håret.

Rametind rett foran

Det er ikke til å legge skjul på at dette ble tungt. Det er både bratt, høyt og til tider litt utsatte partier i den første delen av veien opp mot toppen. På vår venstre side var det et par hundre meter ned til du evt. traff fjell - om du skulle være uheldig og snuble kraftig. Stien er på dette strekket aldri i nærheten av å være smal, men det føles ofte som at en dras mot stupet. Sånn har jeg det i hvert fall. Kanskje derfor jeg ikke er helt komfortabel med å stå så nært kantene. Det var nå gått ca 1 time siden vi stod på toppen av Rametind, og nå var vi omtrent halvveis opp mot Jønshornet. Brit Elin hadde som nevnt i tidligere blogg (Trolltindene) et problem med krystallsyken under disse turene, så at vi var kommet såpass langt opp i det bratte partiet var en prestasjon i seg selv syns jeg. 

Det var også her, ca. halvveis opp siste bratte strekket på eggen, at Brit Elin måtte stoppe. Hun kjente selv at det rett og slett ikke var forsvarlig at hun gikk videre med balanse-problematikken. Jeg var egentlig klar for å snu jeg også. Jeg var kjempefornøyd med så langt som vi var, men Brit Elin tilbød seg å sitte å vente med utstyr/sekker hvis jeg ville helt opp. Jeg var litt skeptisk først. Ville jeg egentlig videre? Det så jo helt sprøtt ut videre oppover. Samtidig så var trangen etter å nå toppen rimelig sterk. Brit Elin hadde funnet seg en god flekk å sitte på, og var klar for å vente på meg. Jeg strammet sko, skiftet kjapt til lettere jakke, og så tok jeg fatt på klyvingen over og rundt de enorme steinblokkene. 

Brit Elin hadde flott utsikt fra venteplassen. 

Det var et nettverk av stier og tråkk opp mot toppen, så det var litt bingo mht. hvor jeg havnet noen ganger.

Jeg syns det var litt skummelt å klyve oppover denne "stien". Det var jo ikke noen sti, men heller et sammensurium av stier eller tråkk oppover. Flere ganger måtte jeg snu og gå tilbake noen meter fordi jeg havnet inn i et strekk med mer klatring enn det jeg er komfortabel med. Det hjalp heller ikke at jeg møtte to damer i slutten av 50-åra som var på vei ned, som sa "bare hold deg på stien - og ta gode rutevalg". Hva er et godt rutevalg når jeg ikke ser hva som er rundt neste steinblokk? Eller hva som er den faktiske stien?

Litt vanskelig å se på bildet, men til venstre skimtes en kjetting. Her er det klyving med kjetting rundt 5-6 meter. 

Brit Elin klarte knipse et bilde av meg med super-zoom (derfor uklart) i det jeg plutselig dukket opp i fjellsiden. 

....og jeg knipset et bilde av henne. En liten rosa prikk kan sees midt i bildet.

På vei opp, og ganske nært toppen, møtte jeg på en ny gruppe med damer som var på vei ned. En av dem syns nok jeg hadde litt lite med meg for denne tøffe turen. Jeg hadde jo lagt fra meg alt hos Brit Elin, så det kunne jo se ut som jeg var helt kokko og gikk topptur i bare shorts og tynn fleece. Ikke vann, ingen sekk. Ja, det så nok værre ut enn det var, men vedkommende var nok bare normalt bekymret, og etter jeg forklarte at jeg hadde lagt fra meg alt "rett her nede", så var det tommel opp og tilbud om litt godteri for blodsukkeret og veien videre.

Her er jeg på nordvestlige siden av toppen, med utsikt mot eggen hvor folk med et dødsønske går. Denne eggen er en del av den andre ruta opp til toppen, som går fra Molladalen.

Hornet

Høstturene i 2025 som vi gjorde i både Trolltindene og Sunnmørsalpene har lært meg èn ting om meg selv; Jeg har mer høydeskrekk enn jeg trodde. Det var noe dritt å finne ut av dette bare 50 meter fra toppen av Jønshornet, men jeg innså at jeg hadde fått nok ut av denne dagen og turen. Jeg ble stående noen minutter og se på toppen. Søren ta, tenkte jeg, så snudde jeg tvert om og begynte på nedturen. 

Jeg rasjonaliserte og forklarte for meg selv de første 10 minuttene mens jeg lette etter stien jeg kom opp, Jeg gjorde det riktig med å snu, men det var kjipt. Så oppdaget jeg et annet problem mens jeg hoppet rundt fra stein til stein: jeg ikke klarte finne stien igjen. Plutselig var jeg et helt annet sted i fjellsiden, og jeg sleit med å finne en sikker vei nedover. Selvfølgelig kom det en gjeng med ungdommer forbi meg, som spratt nedover som om ingenting kunne skje dem. Irriterende på ett vis, en slags bekreftelse på at jeg var blitt en pudding. Ikke kom jeg meg til topps, og nå kom jeg meg ikke ned fra fjellet heller. Komisk var det. Jeg måtte le litt av meg selv, for plutselig åpenbarte stien seg og jeg kunne trave ned i godt driv. Kun avbrutt av noen fotoshoots av de utrolige omgivelsene.

Fikk tatt litt bilder på vei ned , og selvom toppen ikke ble nådd (denne gang) hadde jeg en flott nedtur mot der Brit Elin satt.

Fra utsikten å dømme, så jeg at det kan bli mange turer på oss til Ålesund-traktene.

Strikkegenseren var god å ha mens hun ventet på meg.

Vel nede ved Brit Elin var det godt med en god klem. Jeg husker ikke helt hvor lenge jeg gikk og surret aleine, men det gikk litt tid. Så måtte jeg også innrømme at jeg ikke hadde nådd toppen helt, men det var ikke så nøye. Hun var mest opptatt av at jeg kom meg ned helskinnet. Nå måtte vi bare sette i gang med nedturen, for Brit Elin hadde fått litt kulden i seg av å sitte rolig mens jeg gikk opp.

På vei nedover, og humøret er på topp.

Så fant vi stien som går på nedsiden av Rametind.

En liten sjølfi med Jønshornet/Ramoen i bakgrunnen.

Ettermiddagen kom snikende med litt mer skydekke. 

Vi hadde god temperatur hele veien ned igjen til bilen. Vi fikk litt mer skyer mot slutten, men det gjorde ingenting. En liten dronetur fikk vi også gjort unna. Filmsnutten kan sees her.

En kjempetur gikk mot slutten. Vi måtte bare komme oss gjennom all den skogen igjen, før vi endelig kom til bilen. Høy på livet kjørte vi tilbake til leiligheten vi leide i Ålesund, en passe kort kjøretur inkludert en fin ferjetur over til Solavågen.