Turrapport: Olaskarstinden

Sted: Olaskarstinden 

Lengde: ca. 5 km 

Høydemeter: 1536 moh.

Tid:  5-6 timer 

Vanskelighetsgrad: Krevende til Svært Krevende (Rød til Svart merking)

Årstid/sesong: Juni - oktober (avhengig av snøfall)

Pausedag til Olaskarstinden

Vi hadde dagen i forveien gått til Stabbeskaret og ville ha en litt roligere dag på tur denne dagen. Ideen om å gå Kongen eller Bispen var lagt til side. Høydeskrekken tilsa at vi ikke hadde noe særlig å gjøre på noen av disse toppene. Men dette betød jo ikke at vi ville sitte i ro en hel dag og slappe av. Været var strålende, og vi lille helst utnytte de få dagene vi hadde på best mulig vis.

Vi hadde sett oss ut et par steder å kunne gå en topptur på en såkalt pausedag. Pausedag har vi som regel mellom to fulldags turer, og de er som regel kortere og enklere. Olaskarstinden ligger på 1536 moh. og er sånn sett ingen "walk in the park", men den er oppført som drøyt 5 km t/r noe som skulle være overkommelig. 

Vi pakket sekker klar kvelden før, og var klar til å gå fra bilen kl. 0830. 

Skilting til Olaskarsvatnet, som ligger nedfor Olaskarstinden. Olaskarstinden sees bakerst i bildet, fjellet som stikker opp.

For å gå denne turen må man kjøre ut av Åndalsnes sentrum, gjennom tunellen og veien som går innover Isfjorden. Etter et lite stykke kjører man av hovedveien og inn på Fv177 mot Vengedalen. Man kjører i praksis på "baksiden" av Romsdalseggen, Litlefjellet og Romsdalshornet.

Vi kjørte opp til en av de øverste parkeringsplassene, og begynte å snøre på sko. Det var kaldt i skyggedalen, som jeg vil kalle det. Vengedalen får lite sol på en høstdag som denne, og temperaturen var mildt sagt "crispy". Jeg var som vanlig sistemann klar av oss to, så Brit Elin måtte stå litt og vente på dillepetter.

Men - til slutt var begge klar og begynte dagens "restitusjons-tur".

Klar for en ny topp. I bakgrunnen sees Romsdalshornet.

Det står noen eldre skilter ved parkeringen, men ingen av dem sa "Olaskarstinden", kun et skilt til vannet nedenfor. Men vi hadde sjekket kartet nøye kvelden før, så vi visste hvor vi skulle gå - eller vi trodde vi visste det. 

Stien fra parkeringen går svakt oppover mot Hornvatnet, og herfra var forklaringen at man ikke måtte skjære opp mot høyre for tidlig. Gjorde man det, så endte man opp med å gå opp til Romsdalshornet. Vi forsøkte å se etter en annen sti som kunne gå lenger inn mot Hornvatnet uten at vi klarte å se noe, derfor fulgte vi den stien vi klarte se. Nå begynte det også å bli skikkelig bratt. Med stive muskler fra gårsdagens tur gikk det stille og rolig oppover. Lårene mine surnet godt, og de var absolutt ikke fornøyd med behandlingen de fikk så tidlig på formiddagen. Når vi var kommet et godt stykke opp i Hornura begynte vi ane at noe var feil. Vi var alt for langt vekke fra Botnen og fossen derfra, og det kunne se ut som at vi havnet rett opp mot Romsdalshornet hvis vi fortsatte denne stien vi gikk. Det var bare en ting å gjøre, og det var å krysse ura mot venstre og håpe på at vi traff på stien vi egentlig skulle være på. Det ble en del klabb og babb over ura, men til slutt var vi på rett sti. En mager trøst i feilskjæret vårt var at to voksne fjellgeiter av noen gubber, som freste forbi oss nedi skråningen, også gikk helt feil. Vi oppdaget det bare før dem og fikk et lite forsprang mot Botnen. Det var en kortvarig glede, for ikke lenge etter humpet de forbi og forsvant over kanten oppe ved Botnen. Håper jeg også blir like sprek og lett på foten når jeg passerer 60+.

En imponerende utsikt bak oss, i det vi går opp mot Botnen. Deler av Blånebba og Romsdalseggen kan sees i bakgrunnen.

"Lurer på om vi har gått litt feil..?" 

Det var ganske så bratt.

Vel inne på rett sti fortsatte ferden oppover. Siste stykket før en svinger inn mot venstre til Botnen går det over i litt lettere klyving. Ikke min favoritt-aktivitet når kroppen allerede er litt stiv fra gårsdagen, men det gikk greit. Vi klarte å klyve litt for langt opp på et tidspunkt, og måtte klyve ned igjen noen meter, men det var ikke krise. Stien var ganske utydelig og dårlig merket. 

Endelig oppe i Botnen tok vi oss en velfortjent snacks-pause, etter en litt rotete start. Dette var en av flott plass å ha pause. Her hadde vi utsikt utover hele Vengedalen, Store Venjetind, Blånebba og Romsdalseggen. Og vi satt rett under Romsdalshornet. Utrolig mektig å sitte der. Innimellom kunne vi høre steinsprang fra Hornet, så vi var glad vi satt litt ut fra veggen.

Det var litt mer vind oppe i Botnen.

Bare fra parkeringen og opp til Botnen er det drøyt 500 høydemeter, egentlig ganske mye på en så kort strekning. Herfra var stien videre noe bedre merket. Det var rødmerking i form av flekker eller piler, og det var vardet enkelte strekk.

Partiet mellom Botnen og Olaskarsvatnet er etter mitt hode et litt utsatt strekk. Det er styggbratt og en må til tider klyve. Jeg tenkte for meg selv at dette var jammen ingen pause-tur, det var helt sikkert. Men det som var deilig med å komme opp og rundt "rampen" var at vi kom ut i solskinnet, og etter litt klyving og ennå mer sure bein kunne vi se at terrenget flatet godt ut.

Brit Elin i det bratte partiet mellom Botnen og Olaskarsvatnet. Her var det fult fokus.

Store Venjetind i bakgrunnen 

Godt fornøyd med at det endelig er litt flatt terreng.

Når terrenget flatet ut, og vi beveget oss mot Olaskarsvatnet var det bare kos å være på tur. Været var topp og praten gikk mens vi beveget oss rundt vannet. Vi kunne se målet hele tiden på vår høyre side, og Olaskarsvatnet var krystallklart og ganske kaldt. 

Olaskarsvatnet og Kalskråtinden (1801 moh.) i bakgrunnen. 

Olaskarstinden, hvor vi skal opp.

Romsdalshornet lengst mot høyre, og deler av ryggen til Olaskarstinden kan sees helt til venstre i bildet.

Etter å ha rundet vannet begynte det ganske rett på med å forsere flere store høyder i ryggen opp til toppen. Det var i begynnelsen en blanding av ur og svaberg, før det gikk over i rein steinur. Denne sammenhengende ura består av stein i alle størrelser, og det er utfordrende å få til et jevnt og godt tempo oppover mot toppen. Det er mye løse steiner, og på et punkt bestemte vi oss for å gå med minst 10 meters mellomrom i lengderetning for å unngå å sende stein ned på hverandre. Temperaturen var fortsatt grei, men det blåste mer og mer jo høyere vi kom. På ca. 1430 moh. hadde vi en kort drikkepause ved en større stein, og Brit Elin sa seg fornøyd mht. videre klyving. Vi kunne se at det siste partiet ville gå over i et heng der det også lå noen snøflekker, og med de utfordringene hun hadde med krystallsyken fant hun ut at dette var punktet hun sa seg fornøyd. Jeg satte igjen sekken hos henne, og forsøkte meg på siste biten. 

Stein på stein i en uendelig steinur. Brit Elin fant seg en grei plass å hvile litt mens jeg forsøkte meg på de siste meterne. Kalskråtinden sees i bakgrunnen.

Jeg kom meg et lite stykke opp før jeg måtte krysse en snøflekk, og siden det var ganske bratt var det ikke veldig kult å begi seg ut på sleip snø i tillegg. Etter dette begynte det bli litt for mye klyving for min smak. Jeg kjente jeg fikk litt skjelven i armer og bein, og selvom jeg visste at toppen var "rett rundt hjørnet" så syns jeg ikke det var verdt det. Jeg ble plutselig stående på en liten hylle, og fant ut at det var litt vanskelig å få snudd meg rundt for å klatre ned igjen. Etter litt prøving med ulike grep og fotfeste fant jeg tilslutt et grep som var godt nok for å komme meg ned igjen. Så var det over snøen igjen, og ned ura til der Brit Elin satt. Jeg kjente jeg var blitt helt klam og skjelven på dette siste partiet, og trengte både mat og drikke. Vi satt slik og nøyt utsikten, mens jeg konstaterte at jeg nok ikke er så god i høyden som jeg trodde. Jeg var nesten litt skuffet. Samtidig syns jeg vi hadde vært skikkelig gode, og vi hadde hatt en kjempefin tur så langt. Nå var det bare nedturen igjen.

En super dag å vandre rundt i fjellet. Humøret er på topp.

...og her er fjellet vi var på: Olaskarstinden

Returen går samme vei ned til parkeringen. Rundt Olaskarsvatnet, ned til Botnen og forbi Hornvatnet. Nedturen gikk radig, sånn bortsett fra der jeg syns det var litt bratt. Da vi gikk fra Botnen over i det siste bratthenget kunne vi se at 5-6 folk kom ned fra Romsdalshornet. De hadde tau på sekkene, så de hadde nok vært oppe i veggen. Siste par hundre meterne ned ura var beinharde på knær og ankler, og jeg kjente jeg hadde brukt nært sagt hele kroppen denne dagen. Stiv og støl var bare såvidt dekkende for det vi følte da vi kom ned til bilen. Men for en tur! Vi var enige om at dette overhodet ikke hadde vært en "pausedag-tur", men heller en full dagstur med masse av flott natur og dramatiske fjell. En perfekt dag med andre ord!