Turrapport: Trolltindene - når planer må endres.

Sted: Trolltindene, Rauma Kommune 

Lengde: ca. 11 km 

Høydemeter: 1421 moh.

Tid:  5 - 7 timer, avhengig av pauser og hvilken av tindene du velger å gå til. 

Vanskelighetsgrad: Krevende til Svært Krevende (Rød til Svart merking)

Årstid/sesong: Juni - September (avhengig av snøfall)

Starten på årets høydepunkt - bokstavelig talt.

Det har blitt en tradisjon for Brit Elin og meg, at vi reiser ut på fjellturer en gang på våren og en gang på høsten. Høstturene har som regel havnet i mnd-skiftet august/september, og vi har stort sett vært veldig heldig med været - og denne gang var intet unntak. I 2024 gikk vi Turistforeningens Gullrute i Etnefjellene, en fantastisk 7-dagers hytte til hyttetur. I år var målet igjen Åndalsnes og Ålesund, der vi ville gå flere utvalgte toppturer i området rundt byene. Første turen som var planlagt var Store Trolltind. Store Trolltind har stått på min ønskeliste i et par år nå, så dette skulle bli et av årets høydepunkt!

(Dette er del 1av de første turrapporten av flere, som blir skrevet fra høstens tur til Rauma og Sunnmørsalpene)

Første topp - Store Trolltind

Vi var ganske tidlig ute denne dagen, og været var på vår side. Ruten begynner snilt, der stien går mer bortover enn oppover. Men snart nok begynner stigningen opp mot Stigbotnvatnet. Denne første stigningen går i et variert terreng, med en blanding av gress, sand og stein. 

Trollstigen, som hadde vært stengt over lengre tid, åpnet noen uker før vi gikk vår tur. Veien hadde blitt stengt pga steinras, og deretter veiarbeid og utbedring. 

Såvidt begynt turen, men utsikt mot Alnestinden (1665moh) som ligger sørvest for Trollstigen.

På vei oppover mot Stigbotnvatnet, med den kjente veien i bakgrunnen: Trollstigen.

Det var herlig å endelig være i gang med de lenge planlagte turene våre, og for en start! Sol, perfekt temperatur (nesten litt for varmt) og såvidt en svak bris innimellom. Og hver gang vi tok en pust i bakken, hadde vi utsikten bak oss over på Bispen og Kongen. Vi begynte allerede å snakke om at én av de to fjellene skulle bli neste dags mål. Eneste problemet vårt nå var at Brit Elin hadde krystallsyken. Hun hadde slitt med dette i noen uker før vi reiste avgårde, og jeg var naturligvis litt spent på hvordan dette lot seg kombinere med både harde fysiske anstrengelser og store høyder i utsatt terreng. Uansett så har vi alltid fokus på trygghet på tur, så om det ble for krevende ville vi i verste fall snu. 

Før stigningen begynte var det som vanlig litt småkjølig. Her med Bispen og Kongen i bakgrunnen. 

Solen begynte å titte frem, og temperaturen steg nært sagt i takt med høydemetrene. I bakgrunnen fra venstre: Alnestinden/Finnan, Bispen og Kongen

Det gikk oppover i et variert terreng, men i all hovedsak går man i en eller annen form for steinur. 

Da vi hadde vandret i jevn stigning en god time begynte vi nærme oss første "platå" der en etterhvert får Stigbotnvatnet på sin høyre side. Ut fra det vi kunne se opp og fram var det mer steinur i vente, så jeg gjorde noen justeringer på fjellstøvlene for å ha litt mer stabilitet i beina på ustø stein. 

Litt stein var det.. 

Stien opp i ura er naturligvis ikke lett å se, men det var en del varder med merking på. 

Mens vi stabbet oss oppover i ura tenkte jeg på de som nylig hadde vært savnet i dette området. Det endte heldigvis godt til slutt, der den savnede nederlandske mannen ble funnet i god behold etter 2 strevsomme døgn. Jeg kunne godt se for meg at det ville være vanskelig å fote seg rundt i dette terrenget ved tett tåke og uvær. Absolutt ikke et sted jeg ville vært i drittvær. Det gir meg derfor ofte en form for ærefrykt å vandre i slike fjell, særlig når jeg vet folk nesten har mistet livet i de samme områdene. 

Søndre Trolltind og Breitind åpenbarer seg over steinura. Spenningen stiger.

Snø i terrenget, som nylig hadde kommet. Jeg begynte å bli litt bekymret...

Vi var klar over at det hadde kommet et snøfall noen dager før vi ankom Åndalsnes, så vi hadde pakket med oss  "kjettingene" til fjellstøvlene - med pigger på. Men likevel ble jeg litt bekymret da vi kom opp til ca 1300moh og det lå ganske godt med snø i ura. Riktignok var det varmt, men denne snøen ville ikke forsvinne før vi kom opp mot toppen uansett. 

På grunn av snøen gikk det ganske rolig oppover. Siden vi gikk i steinur var det vanskelig å vite om vi trødde på stein eller om føttene bare forsvant ned i et hull i ura, der snøen lå. Men nå begynte vi å få utsikt mot Trollveggen - eller rettere sagt baksiden av den. Trolltindene åpenbarte seg i full bredde, og vi måtte bare stoppe litt og ta inn den majestetiske utsikten. 

Nesten der nå....

Et fantastisk skue! Samtidig som at det ga oss noe å tenke på...

Stien deler seg på et punkt nede i en liten "dal", der den går videre mot Store Trolltind eller opp til Stabbeskaret. Vi begynte såvidt å gå videre mot dagens mål, Store Trolltind. Samtidig kjente jeg en uro for at vi gikk videre på noe som ikke ville gå bra. Den berømte magefølelsen begynte bli uenig med meg om dagens mål. Vi hadde jo sett at det lå snø i terrenget videre opp mot Store trolltind, og vi visste det ville bli bratt som fy. Det hjalp heller ikke på at Brit Elin strevde med balansen i steinuren. Hun sa pent lite om det underveis, men jeg hadde en mistanke om at hun holdt på med kraftig underrapportering. Det ble litt stille hos begge mens vi balanserte oss sakte fremover gjennom nok en enorm steinur.

Vi hadde litt å tenke på mht rutevalg, men humøret var likevel topp. 

Vi hadde snakket om store trolltind de siste 3 årene, så jeg kjente det satt langt inne å til slutt si at vi burde stoppe.

Fra der vi nå stod antok vi at vi ville bruke et par timer opp. Hvis vi ikke kom helt opp pga snø, så ville vi kanskje bli så slitne at vi ikke orket å gå en alternativ topp heller. Det ville i så tilfelle være veldig kjipt. 

Derfor tok vi en avgjørelse midt i ura om å endre dagens mål til å ta veien opp til Stabbeskaret. Brit Elin spurte flere ganger om jeg var sikker på dette, siden jeg var så oppsatt på Store Trolltind. Etter 5 sekunder med indre skuffelse og irritasjon over snøen, så kjente jeg en tilfredshet med avgjørelsen. Sånn er det noen ganger. Man må kjenne egne evner og begrensninger, samtidig som man må vurdere rute, føre og farer. Andre hadde kanskje gått opp så lett som ingenting, men sånn tenker jeg ikke på. Faktisk kjente jeg en lettelse, for jeg hadde jo grudd litt til de partiene som var beskrevet som utsatte og luftige, også var det faktisk ikke forsvarlig å strekke strikken videre opp i utsatt terreng med de utfordringene Brit Elin hadde med krystallsyken.

På vei opp siste strekket mot Stabbeskaret. 

Vi begynner å ane konturene av stupet, og hvor heftig denne veggen egentlig er.

Det var godt med stigning på siste biten til Stabbeskaret også, men det var absolutt ikke utsatt. Vi tok det stille og rolig. Sola varmet oss i ryggen på vei opp, og når vi endelig kom til kanten av stupet ble jeg rett og slett stum. Det var helt fantastisk, og samtidig skremmende. Det er vel drøye 1000 meters dropp på veggen fra Stabbeskaret, og når du ligger på kanten og kikker ned så går stupet innover under deg. Sug litt på den: 1 km rett ned. Helt sjukt 

Ingen tilhenger av å stå helt på kanten, så dette er nært nok.

Brit Elin har en tendens til å gå oppreist nært kanten, men her gjorde hun som meg - la seg ned for å kikke. Så fikk hun også filmet fyren i wingsuit.

Noen er jo helt sprø, slik som denne karen, som hoppet ut fra kanten i wingsuit. 

Vi fant oss en fin plass å sitte ned for litt niste, med utsikt ut fra stupet og ned der vi kom fra. En skal lete lenge etter flottere lunsjplass. Og solen steiket, og det var nesten skyfritt. 

Så la vi merke til en mann som kom gående opp og gikk litt høyere opp bortenfor Stabbeskaret. Han satt en stund og pratet i telefonen og spiste. Så plutselig dro han frem en stor "kjeledress". Hva i alle dager holder han på med, tenkte jeg. Det så ut som en vingedrakt, slik basehoppere bruker. Vi måtte frem med mobilen og zoome inn på ham for å se, for han var et godt stykke oppenfor oss i veggen. Etter litt dill og dall skrittet han ut på kanten. Så, mens han stod på kanten kneppet han siste del av drakten og dro opp mobilen. Jeg tenkte det var litt naturstridig å stå på nord-eurpas høyeste drop og sjekke mobilen, men men...og så  bøyde han seg ned i "hockey". Han talte høyt til 3 og hoppet ut i det han ropte "happy days!!". Kokkomann, tenkte jeg.

Ulovlig ekstremsport på nært hold. 

Fallskjermhopping i Trollveggen ble forbudt i 1986, men i 1987 ble det forbudt ved lov å hoppe i Trolltindene og flere andre områder.

Likevel er Trolltindene et yndet mål for de som har et snev av dødsønske.

Til tross for at det er ulovlig, er det likevel fasinerende å se slike hoppere. Jeg tenkte jo at han tok den enkle veien ned, og slapp all steinura. Men vi gjorde oss klar for returen samme vei som vi kom opp. Litt hvile og mat var bra for både bein og hodet, for det er ganske krevende å gå nedover i steinur. Jeg vil påstå at det er mer krevende å gå ned enn å fly....

Godt i gang med nedturen og med Trolltindene bak oss. 

Vi tok det rolig nedover, for vi hadde mange turer vi skulle gå i dagene som kom. Da nytter det ikke å haste ned og vrikke føtter eller skade seg på annet vis. Jeg tok det litt ekstra rolig da jeg hadde hatt noe problemer med en ankel som har plaget meg de siste mnd på tur. Jeg hadde med noen "remedier" i sekken denne dagen i tilfelle, men foreløpig gikk det fint. Ellers har vi begge litt "greier" med noen knær som kan være kranglete på nedturer, så når vi vet vi har flere turer etter hverandre tar vi det litt rolig. 

Denne gang ble bildet av målet tatt på vei ned.

Vi kom forbi skiltet til Stabbeskaret på vei ned, og måtte naturligvis ha et bilde av det som til slitt ble til dagens mål. Det var jo litt morsomt, og vi hadde det veldig fint med at det ble Stabbeskaret denne gang og ikke Store Trolltind. 

Vel nede på "flatmark" møtte vi på et lass med turister på vei ned mot utkikks-rampen til Trollstigen. Jeg tenkte at vi tross noen utfordringer var heldige som kan holde på med disse turene våre. Og flere skulle det bli de neste dagene.