Sted: Månsvatnet, Gjesdal
Lengde: ca. 8 km t/r
Høydemeter: 333 moh.
Tid: 2,5 time hver vei.
Vanskelighetsgrad: Middels krevende (Blå)
Årstid/sesong: April - November
Foto: Brit Elin & Stian // Trine Olsen
Våre gode venner, Trine og Harald, skaffet seg telt for en stund siden, men hadde ikke fått prøvd det ennå. Dette måtte vi gjøre noe med, så vi prøvde finne en dato som passet for alle slik at vi fikk tatt en tur. Etter litt frem og tilbake med planlegging, så endte vi opp med å prøve en helg i juni. Vi var naturligvis enige om at det måtte være et visst værforbehold. Været kan variere veldig i disse trakter, og det er ikke noe kjekt å prøve teltovernatting for første gang med øsende regnvær. Når sant skal sies så er det aldri kjekt, enten du er erfaren eller nybegynner. Dette ville uansett være første gang Trine og Harald lå i telt, med unntak av test-natten de hadde i hagen noen dager før.
Det begynte å nærme seg tur, og ca. 1 uke før planlagt avreise begynte vi å melde litt frem og tilbake om alt fra pakkelister, lengde på turen og mat osv. Jeg vil normalt holde det enkelt mtp. hva vi tar med, men samtidig så visste jeg at dette ikke var en lang gåtur. Derfor ville jeg heller ta med mer av ting jeg hadde lyst til å ta med, kontra det å kun ta med nødvendige ting (mtp. vekt). En tur som tar døyt 2,5 time opp er såpass grei avstand at jeg fint kan bære 20kg for å ha en hyggelig kveld og natt.
Vi hadde bestemt oss for å kjøre opp til parkeringen på Eikeskog etter alle var ferdig på jobb en fredag i juni. Da ville vi være på fremme på camp i passe tid for å ha tid til det vi ville før det var kvelden. Vi avtalte å møtes på Eikeskog ca kl 16.
Vårt kjekke turfølge, Trine og Harald, klare for avgang. Trine er klar, og Harald fester de siste stroppene på sekken.
Første delen opp til Månafossen er alltid litt seig, særlig med tung sekk på ryggen. Det begynner med steintrapper (ikke sherpatrapper), noe som er litt greit å starte med. Etter ca 30 meter med trapper går det over i ganske variert terreng, men fortsatt kun stigning. Det veksler mellom ganske glattskurt fjellunderlag, oppbygde trapper og jord/sand-underlag.
Denne biten opp til selve Månafossen er for meg et parti vi bare må komme oss "forbi" og vekk fra. Det er til tider veldig mye folk i stien, forståelig nok. Ifølge avisen Gjesdalbuen, er det drøyt 110.000 mennesker som tråkker opp og ned til fossen hvert år. Det kommer veldig an på når på dagen man går oppover, så når vi gikk opp denne ettermiddagen var det faktisk ikke så veldig mye folk. Likevel så er noe av det mest interessante med dette korte strekket å se bekledningen til turistene. Her er det både glatte pensko, kjoler, dressbukser, skinnbukser, kåper, slippers og boblejakker (på sommeren).
Månafossen er flott, og selv etter mange turer forbi fossen må jeg alltid ha et bilde av den.
Humøret er på topp!
Broen over juvet gir en flott utsikt ned på fossen.
Bilde tatt fra broen.
Etter de obligatoriske bildene av fossen bærer veien videre opp mot fjellgården på Mån. Siste stykket før man kommer til fjellgården er lettgått, og her begynner jeg som regel å få god-følelsen. Her kan du høre fossen og elva, og du kan se innover Mån og Fidjadalen innenfor. Vi tok en kjapp stopp ved fjellgården for å drikke litt.
En varm dag tidlig i juni. Her er det bare å drikke, for flaskene kan fylles nært sagt hele veien opp.
Etter den korte pausen gikk vi over gjerdeklyveren på gården, og fortsatte i retning Månsvatnet. Det var godt å gå litt mer bortover istedet for oppover, for solen varmet godt denne ettermiddagen. Jeg tror det kan ha vært ca. 25 varmegrader, minst.
Lite vann i elva gjør enkelte deler av stien litt lettere å gå.
Hopp og sprett, fra stein til stein.
Her så jeg en skikkelig stor fisk i det klare vannet. Regner med den venter der til neste gang jeg passerer med fiskestang.
Harald var skeptisk til min påstand om stor fisk i elva. Det hjalp sikkert ikke at størrelsen på fisken bare ble lengre og lengre for hver gang jeg nevnte det.
Vi fire har jo gått på tur sammen før, men det var i italia - nærmere bestemt Cinque Terre. Som i Italia er det mye lått og løye mens vi går. Det er kjekt å gå sammen oppover, og etter en stund kjente vi at det hadde vært godt med en liten matbit. Vi stoppet ved den siste teltplassen før en kommer til ura, og fant frem litt mat. Ved denne plassen har Brit Elin og jeg teltet før.
Turen er kanskje ikke lang, men det er likevel godt med en rast.
Vi hadde laget en matboks med lefseruller. Disse lager vi med tortilla-lefser, som vi smører et tynt lag smøreost på og legger på strandaskinke og ruccola. Så er det bare å rulle. Olsen hadde også laget noen slike, men med laks. Akkurat passe lett som en pause-snack, også kan man legge på det man liker. Vi tok et par av disse, en sjokolade-bit og litt påfyll av vann. Så var det på med sekken igjen.
Godt med litt mat.
Noen blir litt kokko i varmen... eller er det den gode fjell-luften kanskje?
Stien følger stort sett Månaåna oppover, og rett etter lunsj-stoppen gikk vi gjennom et område hvor jeg har vært før og plukket blåbær. Her kan det være mye bær, men "ulempen" er naturligvis at det er litt langt å gå opp og ned, hvis du får med deg noen større bøtter med bær. Ikke bare lett å humpe seg ned fra Månafossen og nedover de glattskurte bergene. Da jeg var oppe og plukket sist gang var det tålmodigheten som sviktet, og jeg kom vel hjem med noen skarve litre. Ikke noe å skryte av med andre ord, men plassen gir muligheter for å få hjem mye - hvis du har tålmodighet.
Vi begynte nå å nærme oss Månaura, en steinur som er hele 340 meter bred. Ura strekker seg også ca. 100 meter nedover fra Månsvatnet og nedover retning Mån. Månaura skaper en demning for Månsvatnet, men utløp for vannet går under ura og kommer ut i 3-4 stryk. Vannstanden i Månsvatnet kan variere veldig, avhengig av både årstid og nedbørsmengder i fjellet.
Her er vi kommet opp til Månsvatnet, og går på sørsiden av vannet.
Godt humør, godt selskap og herlig sommervarme på vei mot nattens camp.
Til tider ganske krøkkete å gå med tung sekk på sørsiden, men kjekt å vite at dette er 'snarveien' til camp.
Harald inspiserer fjellsiden.
Når vi kom opp til Månsvatnet og begynte på strekket på sørsiden, kunne vi se plassen vi ville sette opp teltene for natten. Jeg hadde tenkt på forhånd at det var en mulighet for at det allerede var folk der, mtp at det var meldt pent vær. Heldigvis var det helt tomt, og det tok ikke så lang tid å passere vannet på sørsiden. Nå var det ikke lenge til vi kunne sette leir og slappe av for kvelden. Det var kun én liten hindring som måtte forseres før vi var fremme...
Minuset med å gå "snarveien" på sørsiden av Månsvatnet er elven som må krysses rett før man er fremme på teltplassen. Elven kommer ut i Månsvatnet, og har veldig variert vannføring. Nå hadde det vært rimelig tørre dager før vi kom opp, så det var overkommelig vannføring. Det var bare en liten ting jeg hadde glemt, og det var stavene.
Uten staver, men med halvråtne pinner.
Trine og Harald i jevnt driv over elva.
Brit Elin var så kjapp over elva at vi nesten ikke fikk tatt et bilde før hun var over. Mulig det hadde noe med at hun var godt skodd for hurtig krysning, med sine crocks:)
Brit Elin i racer-fart over elven.
Litt vading er gøy, så sant en holder seg på beina. Denne dagen kom alle over uten de alt for store problemene.
Jeg passerte dette stykket bare noen dager før, og gikk ganske så problemfritt over. Men da hadde jeg stavene med meg, og gikk derfor helt stabilt over. Nå hadde jeg ikke stavene, og jeg var litt øm under føttene fra sist gang, så dette var beint frem litt vondt. Jeg gikk over som en krøkke, med mine ømme pailabber og råtne pinner.
Trine og Harald gikk etter meg, og de hadde heller ikke staver. Ei heller pinner. Jeg tenkte jeg skulle være grei og hive over min pinne (den andre knakk i det jeg tråkket på land), men det å kaste en pinne drøyt 20 meter med tung sekk på ryggen var ingen god idé. Pinnen nådde aldri frem, og forsvant ned i Månsvatnet. De tok det med ro over, skritt for skritt, og kom seg over i god stil. De hadde hver sin gang der jeg tenkte "nå går de over ende", men de reddet seg inn på elegant vis.
Av med våte sokker, og på med sko igjen etter elvekrysningen.
Første oppgave er å få opp teltet
Trine og Harald hadde satt opp teltet sitt én gang før turen med oss. Det blir alltid litt frem og tilbake de første gangene med nytt telt, men de fikk det opp.
Luftmadrasser med integrert pumpe var ikke dumt.
Jeg pleier blåse madrassen opp med kjeften, men tenkte prøve teknikken med å bruke trekket som "pumpe". Det ble for mye knoting, så jeg endte opp med å blåse den opp likevel.
Godt å sitte i sofaen og drøse litt innimellom teltoppsetting og utpakking.
Jeg får alltid en god-følelse når vi kommer til plassen vi skal sette camp. Det er gøy å finne ut hvor vi vil ha teltet, pakke ut ting og tang, og finne en god plass å sitte for kvelden.
Vi merket at vinden tok seg opp mens vi satt opp teltet. Lette ting måtte vi legge steiner e.l på, for ellers forsvant de fort i kastene.
Kjekke folk å gå på tur med.
Kort tid etter teltene var oppe, var neste punkt på programmet å finne en fin plass å sette seg ned for kvelden. Snart var det mat også.
Utover kvelden ble det både god mat, snacks og litt godt i koppen. Jeg hadde pakket mygghatter, og de fikk vi dessverre bruk for. Ikke på grunn av mygg, men fordi det var sjukt med knott. Derfor var vi egentlig bare glad hver gang det kom litt vind, for da forsvant de for en liten stund.
Mye tull og moro med Harald:).
Etter en stund med skravling og mat tok Harald og jeg fiskestang og kniv med oss bort til noen små holmer. Vi hadde observert at det vaket en del bortenfor der vi hadde camp, og vi satset på at hvertfall én av disse fiskene var dum nok til å bite på.
Og det var det jammen! Etter tredje kastet fikk vi en "stor rugg" på kroken. Problemet med å få napp såpass tidlig, er at det er ekstra frustrerende når det ikke biter en eneste gang etterpå. Dette til tross for mye vaking og liv i vatnet.
Ingenting å si på kvaliteten, selvom den kunne vært noen kilo større.
Ble en del kast etter vi fikk napp på det tredje kastet.
Vi stod og vi stod, men ikke tale om at det beit på noe mer fisk. Det kunne virke som at all fisken flyktet til vestsiden av vatnet, og de få som ble igjen bare ertet oss med å hoppe rundt der sluken traff vannskorpen.
Jeg forsøkte litt til, og Harald tok jobben med å rense ørreten vår. Klart den måtte spises!
Fornøyd med dagens fangst. Det var ikke store saken, men nok til en liten smakebit på hver.
Dette smakte helt supert med smør, salt og litt pepper. Enklere og bedre kan det ikke bli.
Etter en god smakebit av ørreten, var det mer prat og kos rundt pocket-bålet*. En praktisk boks med talg og 4 veker, gjør at du har en følelse av å ha et bitte lite bål. Helt uten gnister, og enkel slukking ved å legge lokket på boksen.
* https://pocketbal.no/
Dårlig med mobildekning, men Harald hadde uansett nett;).
Ja, det går helt fint å drikke gjennom myggnettingen. Får jo filtrert vekk bugs og annet rusk som ligger i koppen.
Etter mange timer sammen rundt pocketbålet var det leggetid. Vinden hadde til nå vært helt overkommelig, der den kom i kast ned dalen. Lykkelig uvitende om hva natten ville bringe, pusset vi tenner nede ved vannkanten. Der kunne vi skimte fisken som laget ringer i vannet - en slags påminnelse om at de var der, men at vi ikke klarte ta dem.
God natt og sov godt ble sagt, men jeg kan forsikre deg om at det ikke ble en god natt.
Hvis du ser på bildet over, så er det lite der som sier noe om en strevsom natt. Men realiteten, som bildet ikke viser, er at det var så sterk vind på morgenkvisten at jeg måtte søke ly bak en knaus for å klare fyre opp jetboilen. Og på dette tidspunktet begynte vinden egentlig å avta i styrke.
Natten hadde derimot vært helt forferdelig, mildt sagt. Jeg våknet en gang midt på natten av at taket av teltet var klemt rundt kroppen og hodet. Snakk om å "ha taket på ting"! Mine forsøk på å dytte av oss taket var naturligvis nytteløst. Vinden vant gang på gang. Egentlig var jeg positivt overrasket over at Marmot-teltet ikke knakk sammen. Det fulgte liksom bare vinden, og når det løyet (en sjelden gang) spratt det tilbake i sin opprinnelige form.
Søvn ble det pent lite av denne natten, men om ikke annet så lærte jeg at det lønner seg å ha bardunene klar i tilfelle sterk vind.
Tidlig morgen, ca klokken 0500. Vinden begynner smått å gi seg.
Jeg stod opp litt før 0500. Det var helt umulig å få sove, så jeg tenkte jeg kunne ta med meg jetboilen og sette meg nede ved vannet og nyte en kopp eller tre med kaffe før de andre stod opp. Det skulle vise seg vanskelig å finne en plass der det ikke var vind. Etter flere forsøk med å fyre opp jetboilen, måtte jeg søke ly bak en fjellknaus. Da gikk det såvidt.
Måtte jobbe litt for denne koppen.
Det tok ikke lange stunden før det ble liv hos de andre. Brit Elin hadde i likhet med meg, sovet svært lite. Trine og Harald virket til å ha sovet litt mer. Mulig de var mer heldig med retningen på vinden og hvor teltet var satt opp.
Det var uansett fire trøtte turfolk som smått begynte å koke vann og preppe til frokost - og frokosten ble helt strålende. Vinden hadde mer eller mindre gitt seg da vi satt oss ned og spiste. Det var både kjøttpålegg, kokt egg og juice. Nesten som hotellfrokost var det! Vi tok oss god tid til mat og kaffe, før vi begynte å pakke sammen camp.
Hviler litt mens de andre gjør ferdig pakkingen.
Så var egentlig det store spørsmålet: skulle jeg krysse elva barfot eller bare kjøre på med fjellsko? Jeg var skikkelig øm under føttene fra gårsdagens kryssing, og så ikke helt syn på å gå barfot. Det ble den enkle, men våte, løsningen: krysse med sko på, og så gå nedturen med gjennomvåte sko.
Brit Elin først over igjen. Ikke så dumt med crocks på beina ved vading.
Ny pinne for anledningen, og med fjellsko. Da er det bare å gå på.
Turen ned til parkeringen denne morgenen gikk rolig for seg. Jeg var for min del ganske bomull i topplokket etter en natt med lite søvn og slåssing med teltet. Men vi fikk en flott tur nedover, for været var fint.
Alle har fått ordnet beina etter vading, og klar for å gå nedover.
Det er nok riktig å si at jeg virkelig liker dette området ekstra godt, men det er ikke så rart tenker jeg.
Når vi kom til Månafossen var det lite folk der. Det var sikkert litt i tidligste laget for turistene. Vi tok en kort pause på en av utkikksplassene før vi tok fatt på siste rest av nedoverbakker. På dette tidspunktet var vi et par stykker som hadde trøblete knær, så vi måtte ta det litt rolig. Jeg hadde vært uheldig og kjørt venstre kne inn i en fjellkant på denne nedturen, noen uker før. Jeg hadde gått fra Blåfjellenden (14 km) og skled på de glatte fjellknausene rett før parkeringen.
Men vel nede på parkeringen, tok vi en liten pust i bakken borte ved elven før vi takket for turen og det gode selskapet. Det var utrolig kjekt å ta denne turen i gode venners lag. Jeg tror det ga mersmak også, for de sa at dette ville de gjøre flere ganger. Det skal vi få til, men da skal vi gå en annen tur - også må vi få mer fisk.
Legg til kommentar
Kommentarer