Turrapport: Gygrekjeften, rundtur med luftige steg

Sted: Lihesten, Hyllestad Kommune 

Lengde: ca 12,5 km 

Høydemeter: 653 høydemeter

Tid:  5 - 7 timer, avhengig av pauser og hvilken rute du velger opp. 

Vanskelighetsgrad: Krevende til Svært Krevende (Rød til Svart merking på UT.no)

Årstid/sesong: April - November

Foto: Brit Elin og Stian Korneliussen 

Var det Gygrekjeften, eller var det Lihesten?

Til å begynne med trodde jeg lenge at Gygrekjeften var et eget fjell i Hyllestad Kommune, og at det var noe annet å gå Lihesten. Det var riktignok lenge siden jeg trodde dette, for da jeg i 2024 var på rehabilitering i Fjaler Kommune, nord for Hyllestad så jeg at Lihesten er selve fjellet og Gygrekjeften en fjellformasjon eller turmål på dette fjellet. Gygrekjeften ligger som et turmål på den østlige siden av Lihesten, og det er mildt sagt et heftig skue å komme ut på dette punktet. 

Men nå må jeg begynne i rett ende av historien om denne turen, som jo er i Leirvik. Brit Elin hadde funnet en flott hytte som vi hadde i flere dager, og denne ligger i Leirvik. Med utsikt retning Lavik og usjenert eiendom, lå alt til rette for gode dager med fjellturer, opplevelser og hyttekos.

Hytta i Leirvik. Denne fant Brit Elin på AirBnB, og den var skikkelig fin. (Foto: S.Korneliussen)

Vi hadde før oppholdet i Leirvik vært på Værlandet der planen var å skysses ut til Alden, gå turen opp til toppen og sove i telt på øya. På grunn av sterk vind måtte denne planen dessverre endres, men våre gode venner i Lavik, Svanhild og Ole, inviterte oss "hjem" til hytta deres, så da ble det en flott plan-b når Alden røyk pga. vind. Hos Svanhild og Ole ble det naturligvis disket opp med god mat, og prat utover kvelden. Her ble det snakk om Lihesten og Gygrekjeften. Ole hadde vært der før og kunne fortelle og forklare. Han snakket om at det var flere ruter opp mot Gygrekjeften.

Tid for tur

Kjøreturen fra Leirvik tok knappe 20 minutter, og det var enkelt å finne frem. I Hyllestad "sentrum" står det skilt mot Lihesten, og vi kunne se dagens turmål fra veien. Lihesten har en karakteristisk form når en kjører forbi fjellet mot Fjaler, men denne dagen kjørte vi nært sagt under Gygrekjeften. Jeg kjente det kriblet i magen av glede og spenning. Jeg har sett frem til denne turen helt siden jeg kjørte forbi fjellet på vei mot rehabiliteringen i Fjaler, og nå skulle vi gå denne turen sammen. Definitivt en tur jeg tenkte stod på ønskelisten, og nå fikk jeg dele denne opplevelsen med Brit Elin. Det kunne ikke bli bedre. 

Ikke langt fra parkering står det et oversiktlig skilt med info om de ulike rutene. 

Et par minutter på asfalt, og så svinger man opp til høyre. Et eldre skilt viser vei.

Et godt oversiktskart for alle ruter står plassert rett etter man har tatt av fra asfaltveien. 

Vi ble stående å kikke litt på kartet, og ble plutselig litt usikker på hvilken rute vi ville ta. Jeg hadde jo tatt bilde av det andre skiltet med rute-forklaringer, og slik det var formulert ble jeg litt skeptisk til det vi hadde tenkt å gå. Nipestien står forklart som en utfordrende rute med bratt terreng, tau og steg. Vi diskuterte litt mens vi gikk.

Vi hadde sett at et helikopter fløy opp og ned i fjellsiden da vi parkerte, og når vi kom litt lenger opp grusveien kunne vi se at de holdt på å transportere stein opp i fjellsiden. Sherpa-trapper er under bygging, og denne dagen var det fult kjør med lastebiler og helikopter. Sherpa-trapper er noe jeg ikke klarer få helt sansen for. Jeg har mange meninger om denne type inngrep i naturen, og jeg klarte ikke la være å bable om dette tema etter vi passerte plassen der alle steinene lå klar for pick-up. Eneste tilhører av mitt mas om sherpa-trappene var Brit Elin, og hun hadde en mer moderat og voksen holdning til det hele, mens jeg gikk å snakket meg "sint" på vei opp fjellsiden. Det var litt utgjort at det skulle svive et helikopter over oss hele veien oppover, men samtidig var det jo litt fasinerende med selve transporten av stein. Jeg undret meg, mens vi gikk oppover, om de hadde opplevd at lasten falt av, og tenkte at det ville jo være synd å ende sine dager med noen hundre kilo med steinheller som datt fra oven og rett i knollen. Jeg så ironien i at jeg skulle få denne luftbårne "pakken" i knollen, og lo litt for meg selv. 

Stein på vei opp i fjellsiden med helikopter. 

"Men hva om de mister disse steinene når de flyr over oss?!" Best å sjekke opp....

Vel, jeg fikk heldigvis annet å tenke på når vi kom i gang med å gå på stien oppover fjellsiden. Hele tiden med fantastisk utsikt ned mot Lifjorden. 

Lundeland og Hovland med spredt bebyggelse.

På vei oppover tok vi en beslutning om å følge den rødmerkede stien. Denne ville ta oss oppover fjellsiden i vestlig retning uten de store utfordringene, så vi var enige om at å ta den svarte løypen opp ikke var aktuelt. Vi var usikre på hva som ville møte oss på svartmerket sti, og ingen av oss er særlig klatrekyndige. Vi kjørte safe, og gikk forbi det vi trodde var veien opp til det bratte. Ikke mange minuttene etterpå kunne vi skimte noen skilt ved stien, og da vi kom opp til dem ble det plutselig litt endring i planen. Det ene skiltet var en advarsel om farlig sti, og det hørtes jo spennende ut! Så var det også bare 1,4 km til Gygrekjeften den veien, kontra 4,5km på den røde løypen. Valget var ganske enkelt; vi tok den farlige stien - den som var merket svart.  

Brit Elin stemte for "farlig sti", og det gjorde jeg også. 

Stien deler seg i en rød løype og en svart løype ved ca. 341 høydemeter. Skiltene bærer litt preg av at det skal gi en advarsel til turister som ikke er så fjellvante, så vi var ikke så veldig bekymret - men jeg kjente det var litt ekstra spennende. Stien fra krysset var tidvis veldig våt og vi måtte gå litt i sikk-sakk i busker og kratt for å ikke bli søkkvåte før den skikkelige stigningen. 

Godt fornøyd, til tross for at det tidvis ble litt kronglete sti.

Vi gikk fra 341 høydemeter og opp til ca. 489moh., og da så vi hva de mente med "farlig sti". Det var boltet fast bøyler i fjellsiden oppover, og de var tidvis krevende å komme opp på også. Nå skulle vi få oss en utfordring, og spenningen steg i takt med høydemetrene. Jeg begynte med å gå først, og så gikk Brit Elin litt bak - eller 'under' blir vel mer rett å si.

Her går det rett opp på bøyler. Et tau henger på siden hvis det trengs. Her bør man ikke ha særlig med høydeskrekk, ei heller tråkke så mye feil.

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er veldig komfortabel med høyder (noe jeg fikk bekreftet på Lauparen-turen), men det gikk sakte men sikkert framover - eller rettere sagt: oppover. Vi var enige om å ta det rolig og være sikre i hvert steg og tak vi tok. Taulengdene var boltet fast i varierte lengder, og vi passet på at kun én brukte hver lengde om gangen. Når jeg er litt usikker i høyden er det ikke særlig kult om tauet jeg holder i blir flyttet frem og tilbake av Brit Elin som er bak meg - og omvendt. 

Gøy, og litt spennende. 

Det går jo på et vis....

....men jeg må...

..bare finne noe å holde meg I.

Klyvingen oppover gikk rolig og greit, og siden vi holdt litt mellomrom mellom oss ble det ikke særlig med prating på dette strekket. Selv om det er bratt, så ble vi ikke veldig slitne. Jeg skal ikke legge skjul på at både armer og bein fikk strekt seg litt, men jeg ble sliten på en helt annen måte her i bratthenget enn når vi går milevis i fjellet. Likevel - det var herlig å bruke kroppen, og ikke minst nytte anledningen til å se utover på utsikten.

Ikke alle plasser det var like enkelt å komme frem, men vi hadde det utrolig gøy på veien opp. 

Etter ca. 1 time (fra krysset) var vi ferdig med klyvingen, og stien svingte svakt mot høyre. Dette siste strekket var det mer oppoverbakker, noe som ikke krevde klyving, Vi møtte på første lille gruppe med folk på denne biten. De var også på vei opp mot toppen. 

Vel oppe var det som alltid svært tilfredsstillende å sette hånden på varden, og skrive seg inn i boken. Toppen er egentlig ganske så flat, sånn bortsett fra det feltet som går ut mot selve Gygrekjeften. Etter å ha sett 71-grader nord på TV var jeg overbevist om at man kunne gå ut på selve "kjeften", men slik var det ikke. Mulig noen halvsprø folk gjør slikt, men det så ganske uaktuelt ut. 

Godt vær på toppen, 710moh. 

Et skue som fortjente en halvveis "dabb"

Brit Elin ser etter en vei ned til kanten

Fantastisk skue ut mot Hyllestad 

Høye folk er ikke nødvendigvis veldig glad i høyder. Hjelper godt med 2 fingre borti fjellet, for da faller man ikke ned har jeg hørt.

Tøffere enn toget, som de sier. Viktig med flott posering.

Nei, nå trenger jeg litt mat, for nå ble det mye tøys. 

Vi hadde tatt med oss nistepakke, som vi tok på toppen. Det var godt med "sitteplasser" i fjellet her, og vi fant oss en god "sofa". Nistepakken idag bestod av hjemmelaget sandwich, solo og litt sjokolade til dessert. 

Uten mat og drikke duger Stian ikke.

Godt med en god pause på toppen når været er så fint. 

Etter mat og hvile var det på tide å bevege seg igjen. Rett før vi var ferdig å spise kom det en liten kald bris, noe som var nok til at vi ville komme i gang igjen. Det er alltid litt stivt å komme i gang med å gå nedover etter slike pauser, men etter noen minutters humping nedover fra toppen var beina raskt varme igjen. Når man går ned fra toppen går man samme vei et stykke, ned der man kan ta ned til Nipestien (der vi klatret opp) eller følge den rødmerkede løypen mot vestsiden av Lihesten. Etter å ha klatret oss opp til toppen, så jeg frem til litt vandring i variert terreng. Vi kom inn i et godt driv gjennom terrenget, og hadde et godt tempo. Jeg kunne se bak oss at folkene vi møtte på tidligere lå et stykke bak. De holdt et lavere tempo enn oss, så vi ville nok få gå helt i fred nedover. 

Stien gikk på nordsiden av Blomvatnet.

Ikke langt fra Blomvatnet ligger 3L-stølane, tre hytter og en utedass. 

Disse stølshyttene er låst, så ingen nødbu-funksjon på disse. Forsøkte finne ut litt info om disse i etterkant, men regner med de er private. 

På denne stølen stod det en tilsynelatende nyoppført utedass, og på utsiden av denne står det en postkasse med turbok. Vi skreiv oss inn, eller rettere sagt: Brit Elin skreiv oss inn, mens jeg surret rundt hyttene og kikket litt. Stien vi skulle ta fortsatte opp bak den blå hytta. Hele stølen er på et vis et veikryss for flere stier på Lihesten. 

Stien vår fortsatte videre mot østsiden av Fløyfjellet, en topp på drøye 640 moh., i et variert og flott høyfjellslandskap. 

Utsyn retning Askvoll, og fjellene nord for Askvoll.

Rett før nedstigning, sørlig retning.

Her har jeg nettopp oppdaget at nedturen fra skaret går på Sherpatrapper. Ikke helt fornøyd.

Vel gjennom skaret på nedsiden av Fløyfjellet begynte nedstigningen. Her begynte sherpatrappene. Trinnene snor seg ned i den bratte skråningen, og videre østover langs fjellsiden. Jeg var sånn middels lite fornøyd på dette punktet, men måtte innrømme at det tross alt er et imponerende arbeid. Men knærne mine liker ikke disse trappene. Trinnene er svært variert i høyde og dybde, så jeg mister helt "rytmen" i det gode drivet vi hadde hatt gjennom det varierte terrenget. Brit Elin ble gående foran dette stykket, og jeg fikk gå og surmule over trappene i ro og fred. Så var også helikopter-støyen tilbake, for de holdt fortsatt på å fly stein opp i fjellet. 

Bratt nok, selv med trapper

Ganske store trinn, både i høyde og dybde, så det er ganske krevende å gå ned etter mange timer i ulendt terreng.

Jeg kan mene mitt om trappene, men disse karene driver med tungt arbeid. 

Ettersom vi beveget oss nedover på trappene innså vi at vi på ett eller annet punkt ville støte på det stedet de dumpet steinen. Men det var ikke før vi kom ned til dem at vi innså hvilke utfordring det ble å komme oss videre i stien. De hadde nemlig lagt all stein midt i stien! Vi prøvde gå over steinene, men de lå såpass ustabilt at vi var redd for at steinblokkene skulle skli over føttene våre. Så det ble en blanding av "bushing" og forsiktig tråkk på enkelte stabler med stein. Jeg kjente at det skulle bli godt å komme ned på vanlig sti igjen. Vi kom omsider til vanlig sti uten steinblokker og passerte sti-delet der advarselen stod om farlig sti. Jeg kunne ikke la være å tenke at skiltet skulle stått andre veien denne dagen, for å passere ustabile steinblokker var ikke helt ufarlig det heller. 

Dette var litt kjedelig, men vi kom oss til slutt forbi dette strekket med masse steinblokker.

Siste stykket av sti før en kommer inn på grusveien går på lemmer. 

Det siste stykket nedover gikk på lemmer som er lagt ut, og beina mine var ganske takknemlige for en slik avslutning. En skikkelig flott tur gikk bokstavelig talt mot slutten, der vi passerte både pick-up-point for helikopter og skiltene med tur-informasjon. Tømrerene som stod å jobbet med toalettbygget ved parkeringen når vi gikk, var der fortsatt og jobbet på. De var kommet et godt stykke på videre i byggearbeidet på de timene vi var i fjellet. Det blir nok gode fasiliteter her når alt er ferdig, både parkeringen og trappene - tross alt. 

Alt i alt en tur jeg vil anbefale, enten du tar den ene eller andre ruten. Dette er også en tur jeg gjerne tar igjen, om anledningen byr seg.