Sted: Åndalsnes, Rauma Kommune
Lengde: 10,8 km
Høydemeter: 1051 høydemeter totalt
Tid: 6 - 8 timer
Vanskelighetsgrad: Krevende (Rød)
Årstid/sesong: Juni - Oktober
Bilder: Brit Elin og Stian
Etter en veldig fin dag med tur til Trollkirka, utenfor Molde, våknet vi til en ny morgen - denne gang på hotell. Vi hadde fått et flott rom med det passende navnet Trollstigen. Vi hadde en god frokost, og passet på å få i oss både nok næring og kaffe, for denne dagen ville bli både lang og slitsom.
Dagens turmål var Romsdalseggen, en tur vi ikke hadde gått før. Vi hadde riktignok hatt det som et mål året før, men da var vi i Åndalsnes i juni og snøen lå fortsatt på store deler av eggen. Den alpine gruppen ved Tindesenteret hadde lagt ut informasjon på nettsiden deres om at det var uvanlig mye snø den sesongen, noe som gjorde at åpningen av Romsdalseggen ble utsatt noen uker. En strek i regningen for vår del den gang, men i disse områdene var det null problem å finne andre turmål på sparket.
Uansett - denne gangen var det åpent. Vi var i september, og det var utrolig nok fint vær denne dagen. Det er ingen selvfølge å gå turer i disse trakter i solskinn i september, så vi var kjempe glade for at værgudene spilte på lag med oss denne dagen.
Utsikten fra det ene vinduet på hotellet, innover Isfjorden, som forteller oss at dette fort kan bli en fin dag.
Det er noen alternativer når det gjelder utgangspunkt for turen til Romsdalseggen, men den mest vanlige ruten er den som går fra Vengedalen og opp på platået og videre over eggen mot kabelbanen. Vi hadde som noen av de aller siste for sesongen bestilt en shuttel-tjeneste gjennom hotellet, som skulle ta oss til startpunktet i Vengedalen. Avreise fra hotellet var kl 0800, så vi stod pakket og klar fem på åtte. Sjåføren var en hyggelig fyr, som hadde lært seg kunsten om å holde kjeft klokken "litt for tidlig for å orke å prate", men ettersom kaffen begynte å kicke inn og det smått lysnet, så forstod han at det var tid for litt prat og turistinformasjon. Turen inn til Vengedalen tar drøyt 15 minutter. I sesongen (1.juli - 30.september) går det egen Romsdalseggen-buss fra Åndalsnes stasjon. Hvis det er periode med flott vær i begynnelsen av oktober, så har det hendt at denne transporten driver videre et par uker utover sesongen. Ellers er det fult mulig å kjøre egen bil inn og parkere ved turens startpunkt.
Da vi ankom Vengedalen med vår transport var det mildt sagt friskt i luften. Det var ingen vind å snakke om, men det var kjølig. Vi merket at vi var i september, og starten av turen gikk i skyggen - derfor ble det også litt mer kaldt. De første hundre meterne syns jeg det var kaldt, men som vanlig tar det ikke mange høydemeter for meg før jeg blir skikkelig varm.
Litt dill og dall blir det alltid med meg, før jeg kommer igang.
Parkeringen har grei plass til en del biler, og den har et lite toalett-bygg. Dette passet jo fint for oss som hadde tatt en ekstra kaffe til frokosten, så slapp vi stoppe rett oppi fjellsiden etter 5 minutter for å vanne lyngen. Etter dobesøk og naturligvis mye dilldall fra min side, så var vi endelig i gang. Vi begynte i skyggen, som var litt kaldt, men vi så lenger opp fjellsiden at vi på ett eller annet tidspunkt ville få solen halvveis i ryggen. Turen starter på drøye 300 høydemeter (parkeringen), og den første delen opp Hestheia har en stigning på ca. 500 høydemeter. Her går man de første 200 høydemetrene i lett vegetasjon bestående av en blanding av myrpartier, gressdekke og lave lauvtrær. En og annen firbeint venn møtte vi også ganske kjapt, til Brit Elins "store glede". Ja, her var det kuer. Egentlig litt rar plass å møte på kuer syns nå jeg, men de liker seg visstnok i fjellet de også.
Klar for langtur (Brit Elin har ikke oppdaget kuene, men ser du en hvit ku?)
Kuer! Noe av det kjekkeste Brit Elin møter på tur - eller ikke helt.
Vi hadde ikke gått mange hundre meter før vi allerede begynte å få fin utsikt. Stien opp den første delen gir deg en strålende utsikt nært sagt alle retninger: opp bakken der du skal opp ser du Blånebba, bak deg har du Store Venjetind og Hurrungen, til sidene har du Romsdalshornet og Kyrkjetaket. Med andre ord, så er det en sti full av inntrykk i alle retninger. Det var rett og slett litt vanskelig å komme inn i et godt driv opp fordi jeg måtte stoppe hele tiden og ta inn utsynet i alle retninger. Jeg tenkte at dette kom til å bli bra, for det var jo bra allerede!
Venjetind til venstre og Romsdalshornet rett forut.
Jeg skal innrømme at jeg gikk og tenkte på en annen topp enn Romsdalseggen en liten stund på vei opp Hestheia.
Venjetind (1852moh.) ser ut som et passe brutalt fjell, og det er også Romsdalens høyeste. Dette fikk vi se en del av ettersom det kom på vår høyre side en god stund før vi fikk det bak oss på vei opp. Jeg tenkte en stund at det fjellet må jeg gå opp en vakker dag, men fant ut i ettertid at turen er anbefalt guidet, og består av klatring og taubruk. Enkelte partier av turen opp er også svært utsatt, så man må være komfortabel med å bevege seg i høyden - noe jeg egentlig ikke kan skryte på meg at jeg er. Høyde er pussig nok noe jeg har blitt dårligere på med årene, parallelt med at jeg har fått mer fjell-erfaring, og noe jeg virkelig fikk satt på prøve på vei opp Lauparen (men den turen kommer jeg tilbake til...). Uansett - dagens mål var Romsdalseggen, og den var brattere enn jeg hadde trodd på forhånd.
Bratt? Ja, sånn passe.
Fjell og varde i stil.
Høydemetrene gikk unna i et jevnt og godt tempo. Vi prøvde å ta det litt rolig, og ikke brenne av alt kruttet på de første 500 høydemetrene. Det kjentes i beina at vi hadde gått både Eggenipa rundt og Trollkirka dagene i forveien, så det lure her var å gi bein og kropper litt tid til å komme inn i et jevnt godt sig. Vi møtte på få folk på den første biten opp Hestheia, kun forbigått av et annet par på tur som holdt et litt høyere tempo enn oss. Jeg bryr meg forøvrig ganske lite om at folk går forbi meg i fjellet, selv om det noen få ganger er sykt irriterende, slik som under Etne-turen og første etappe (se turrapport fra Etne-turen for utfyllende beskrivelse av irritasjon). Vi begynte å nærme oss "toppen" av Hestheia, der det flater litt ut. På vei mot flaten krysses Tverrelva et par ganger, og så kom vi til et kryss i stien. Her går ruten til Romsdalseggen til venstre og ruten til Høgnosa videre rett frem. Vi tok til venstre for å begynne på neste stigning fra ca 850 moh. til ca 1200moh.
Godt fornøyd med både turen så langt og utsikten. Her er det Snortungen (1192moh), som sees i bakgrunnen midt i bildet. Til venstre i bildet ligger Breivikheia (900moh). En kan også skimte Kyrkjetaket (1439moh) som er et yndet sted for randonee-kjøring. Så er det jo et drøss med topper utenom det!
Stykket opp fra krysset og opp de drøyt 400 høydemetrene til neste platå går stort sett i steinur, alt fra store kampesteiner til grus. Stien er ganske godt merket med de røde "T'ene" til Turistforeningen, og så er det såpass godt med "tråkk" i terrenget at du vanskelig kan gå feil. Det var et lite stykke rett før platået der vi måtte se litt ekstra etter hvor stien egentlig gikk, for da gikk den over ganske store steinblokker og T'ene var litt lite synlige. Da vi var kommet dit, ble vi forbigått av en yngre kar med stort fotoapparat og liten sekk. Han hadde vi sett et godt stykke nede i dalen da vi begynte på siste stigningen, så det var tydelig at noen var litt lettere i steget enn andre denne dagen. Da han passerte oss nyttet vi anledningen til å trykke innpå en rask matbit/snack og kle oss litt mer. Oppover steinura hadde vi fått god varme i kroppen, men ettersom vi kom nærmere platået merket vi at vinden tiltok.
Store Trolltind og Trollveggen i bakgrunnen, også et turmål som står på vår "to do - liste".
Vel oppe på platået kan man velge å ta turen bort på Blånebba (1320moh). Vi ble stående og vurdere litt for og imot om vi skulle ta turen bort. Jeg hadde sjekket på forhånd at vi fort må regne mellom 1 og 2 timer ekstra hvis vi valgte å gå bort og tilbake igjen, før vi fortsatte over eggen. Vi kikket litt på klokken, og kjente litt etter på lysten. Vi ble ganske fort enige om at vi var her for å gå Romsdalseggen, og ville heller ha god tid over den enn å presse inn en topp ekstra for å så føle at vi måtte "rushe" oss over eggen. Det var bare å tre på oss lue og vindjakke, for nå fikk vi en frisk bris som kom opp fra dalen og Rauma. Første delen var lettgått terreng på flatt fjell kledd i buskvekster og gress/torv. Egentlig litt godt å gå litt lett etter all stigningen, men det varte ikke lenge før vi fikk testet høydeskrekken...
Blånebba som her kan sees i bakgrunnen for oss. Vi valgte å spare den til neste gang, for vi må jo ha en grunn til å komme tilbake;).
Vi gikk mot Halsaskaret, som ville være den første skikkelige utfordringen for min del. Høyder er som nevnt ikke helt i toppen av ting jeg liker, men likevel var det slik at jeg så frem til å bli utfordret på det. Jeg tenkte jo naturligvis at her går det tusenvis av folk hver sesong, så hvor vanskelig kan det egentlig være?
Stemningen var på topp, bokstavelig talt, for her snirklet stien seg bortover fjellveggen og eggen stort sett rett bortover. Det var overraskende lite tunge bakker, men til gjengjeld var "bakkene" på begge sider av stien! Et par steder underveis mot Halsaskaret tenkte jeg at "et feiltråkk her så er det goodbye".
Flatt og godt første biten fra krysset mot Blånebba.
Liker ikke så godt høyder, men jeg liker å tøffe meg til...
Storslagen natur, og med høstlige farger som satte sitt preg i høyden.
Halsaskaret på 1100moh. kunne by på det jeg oppfattet som loddrett ned til Rauma på ene siden og "sånn passe" bratt ned på andre siden. Bare å holde seg på stien her....
Da vi kom til Halsaskaret fikk vi en liten smakebit på hvordan det kunne bli de neste timene. Halsaskaret gir deg en ganske så rett vegg ned til Rauma, som byr på drøye 1100 høydemeter. Men for å være helt ærlig, så vet jeg faktisk ikke om den er så rett den veggen, for jeg holdt meg vekke fra kanten. Jeg hadde ingen behov i det hele tatt for å se over kanten, ikke her hvertfall. Jeg syns det var en strålende utsikt fra disse partiene, men jeg trengte ikke stå på kanten for å få den med meg.
Bilder lyver litt noen ganger. Her står Brit Elin på ca. 1200 meters høyde, og det lille vannet der nede ligger på ca 750 meter - altså drøyt 500 meters høyde. Ingen sikring annet enn en kjetting å holde i - bare veldig bratt og fritt!
Måtte tøffe meg igjen.
En del klyving.
Mer klyving.
I mitt rette element: bare hender mot fjell og med en himmelsk utsikt - og sånn passe redd for høyden
Utsikt mot en verden av topper.
Vi beveget oss over til Mjølvafjellet, som ligger på 1215 moh. Da hadde vi passert noen gode og luftige drag, og når vi kom til "platået" etter disse bratte partiene så vi noe morsomt - og litt skremmende.
Skiltet som møtte oss som kom fra Halsaskaret var jo litt spesielt. Skiltet stod plassert slik at de som kom motsatt vei av oss, skulle se advarselen.
Her er en ganske viktig ting ved denne turen:
Vil du gå hele Romsdalseggen fra ende til annen, så skal du gå fra Vengedalen og mot banen - aldri motsatt. Går du motsatt, så må du stoppe ved Mjølvafjellet og snu.
"Hvis jeg faller nå har jeg jo kjettinger som stopper meg... eller?"
Greit å ha noe å holde i når skaret bak går sånn ca. 300 m ned bak deg...
Partiet rundt Halsaskaret og forbi opp mot advarselskiltet var nok den delen som var mest "luftig' for en som meg.
Jeg var bare glad for at vi ikke hadde møtt noen stabeiser av noen turister, som ignorerte advarselskiltet. Typisk hadde jo vært at de tar banen opp, og tenker de skal oppleve "eggen" uten å måtte gå hele turen og ser på et kart at stien går over skarene og eggene, og tenker at det kan de gå uten problem. Det blir jo helt feil, særlig når de kommer i flipp-flopps eller små joggesko. De pleier ikke være ikke kledd for den turen de skal gå. Og de møtte vi på lenger nede desverre.
Jeg registrerte ikke noe sted at det stod skilt nede ved kabelbanen at man ikke kan ta turen omvendt av hva vi gjorde, så jeg antar at det er en del turister som enten trosser skiltet eller føler de gikk bomtur.
Det finnes ikke noe bedre turfølge.
Turen videre ned mot Nesaksla var betydelig mindre utsatt og bratt, men utsikten og inntrykkene bestod hele veien. De siste kilometrene i svak nedoverbakke gikk som en lek.
Rett før vi forlot eggen, så dukket det opp et lite "skogholt".
Høgaksla ble passert, så nå var det stort sett nedoverbakker.
Siste delen ned mot Nesaksla og kabelbanen gikk som en lek sammenlignet med de foregående timene. Det var tidvis bratt i stien, men ikke de bratte eggene på begge sider av stien.
Det var mye flott natur på taket av Åndalsnes.
Siste stykket ned mot kabelbanen var ganske så fint. Ikke bare fordi det var flotte omgivelser, men fordi vi så målet -og beina var ganske så forsynte.
Vi hadde bestemt oss på forhånd at vi skulle ta banen ned fra Nesaksla. Vi gikk turen opp Rampestreken i 2023, så vi hadde ingen plan eller ønske om å gå helt ned til hotellet. Vi følte vi hadde gjort en meget god innsats denne dagen, og da var det helt fint å ta banen ned i sentrum.
Godt fornøyde, med nok et turmål krysset av på ønskelisten.
Litt sliten, og klar for en tur ned til sentrum med kabelbanen.
Gondolen ned fra fjellet koster 310 kr pr. pers, en vei, og 450 for t/r. For min del var dette vel anvendte 310 kroner. Det var skikkelig fint å avslutte en spektakulær tur med en gondoltur ned til Åndalsnes sentrum, og Tindesenteret.
Flott tur ned fra Nesaksla, med utsikt mot Skarven (1048 moh) mot høyre.
Når du tar banen ned kan du se stien opp til Rampestreken. Vi gikk denne i 2022. Beinhard "liten" løype, som ble benyttet som en del av programmet i de første sesongene av "Kompani Lauritzen".
Det var en god avslutning å ta gondolen ned til sentrum. Mulig vi hadde gått til fots helt ned om vi ikke hadde gått rampestreken året før, men denne dagen var det helt uaktuelt å gå ned.
Vi skulle sjekke ut av hotellet og kjøre til Ålesund når vi kom ned, så det å ta gondolen ned var ikke snakk om latskap. Vi skulle kjøre drøye 2 - 3 timer til Ålesund og en AirBnB vi hadde booket der. Og vi hadde en plan om å gå en tur i nærheten av Ålesund dagen etter. En tur som skulle vise seg å overgå Romsdalseggen.
Og det skulle bli bratt....styggbratt....
Neste turrapport: Lauparen - fjellet som til nå ble min største skrekk, men òg min største seier og opplevelse.
Legg til kommentar
Kommentarer